Begrepet surfactant kommer fra det engelske ordet 'surfactant'. Det er faktisk et fortettet ord av uttrykket "overflateaktivt middel". Den har også et navn som heter Tensor. Ethvert stoff som i betydelig grad kan redusere overflatespenningen til en væske ved å tilsette en liten mengde, blir samlet referert til som et overflateaktivt middel. Deres overflateaktivitet er spesifikk for en bestemt væske, vanligvis refererer til vann. Den ene enden av det overflateaktive stoffet er en ikke-polar hydrokarbonkjede (alkylgruppe) med ekstremt lav affinitet for vann, ofte referert til som en hydrofob gruppe; På den andre enden er det polare grupper (som - OH, - COOH, - NH ₂, - SO3H, etc.) som har høy affinitet for vann, derfor kalles de hydrofile grupper og samlet referert til som "amfifile molekyler " (lipofile hydrofile molekyler). For å oppnå stabilitet kan overflateaktive stoffer løses i vann på to måter:
1. Form et monolag på væskeoverflaten.
La hydrofile grupper ligge i vann og forleng hydrofobe grupper mot luften for å redusere frastøting. Den frastøtende kraften mellom hydrofobe grupper og vannmolekyler tilsvarer å utøve et utadgående trykk på overflatevannsmolekylene, som oppveier den innovertrekkende kraften som overflatevannmolekylene opprinnelig mottok, og selv om overflatespenningen til vann avtar. Dette er det grunnleggende prinsippet for skummende, emulgerende og fuktende effekter av overflateaktive stoffer. I olje-vannsystemer adsorberes overflateaktive molekyler i grensesnittet mellom olje- og vannfasen, mens polare grupper settes inn i vannet, og ikke-polare deler kommer inn i oljen og er orientert i grensesnittet. Dette genererer spenning mellom olje-vannfasen, og reduserer grenseflatespenningen mellom oljen og vannet. Denne egenskapen har en betydelig innvirkning på den utbredte bruken av overflateaktive stoffer.
2. Form 'miceller'.
Miceller kan være sfæriske eller lagdelte, som begge prøver å skjule hydrofobe grupper inne i micellene og eksponere hydrofile grupper så mye som mulig. Hvis polare grupper er representert av kuler og hydrofobe ikke-polare grupper representeres av kolonner, kan monolag og miceller oppnås. Hvis det er uløselige oljer (en generell betegnelse for organiske væsker som er uløselige i vann) i løsningen, kan de komme inn i sentrum av sfæriske miceller og løse seg opp i mellomlaget av lagdelte miceller. Dette kalles solubiliseringseffekten av overflateaktive stoffer.
Surfaktanter kan ha ulike funksjoner som vasking, emulgering, skumdannelse, fukting, bløtlegging og dispergering, og mengden surfaktant som brukes er liten (vanligvis noen få prosent til noen få tusen prosent). De er enkle å betjene, giftfrie og ikke etsende, noe som gjør dem ideelle kjemiske produkter. Derfor har de viktige anvendelser innen produksjon og vitenskapelig forskning. Når konsentrasjonen er den samme, er de ikke-polare komponentene i det overflateaktive stoffet større og har sterkere overflateaktivitet. Blant homologer har de med flere karbonatomer høyere overflateaktivitet. Men når karbonkjeden er for lang, har den ingen praktisk verdi på grunn av dens lave løselighet i vann.